Ny bydel åpnet på Martodden på Hamar

Ordfører Morten Aspeli klipper snora og åpner nye Martodden bydel

Hamars ordfører Morten Aspeli (Ap) åpnet idag den nye bydelen Martodden på Hamar. Etter flere års planlegging er en ny bydel i ferd med å materialisere seg, med plass til 100 nye rekkehus og 500 leiligheter knyttet sammen av sykkelveger og en nyeteablert grønn infrastruktur. Hamar nyeste barnehage er også etablert i området.

Martodden ble i middelalderen brukt som henrettelsesplass med groteske metoder. På 1800-tallet ble det foreslått at den nye kjøpstaden Hamar skulle etableres her - men den kom lengre øst. På begynnelsen av 1900-tallet hadde Nordviken Brug produksjon av ferdighus i området, og idag er Martoddens mest monumentale bygg rektifikasjonsanleget til Arcus som bl.a. ble brukt til å rense smuglersprit. Nå er henrettelser og spritrensing bytta ut med boligidyll og barnehage.

Utviklinga av Martodden har tatt tid, men grunnlaget for all investering i infrastruktur er en utbyggingsavtale som sikrer kvalitet i fellesområdene og forutsigbarhet for både kommune og utbyggere. Velkommen til Martodden!

De første rekkehusene er på plass (HRTB arkitekter)

- og blokkene, som skal tas i bruk idag. (HRTB arkitekter)

Litt av nye Martodden på modell

Prosjektleder Harald Holtet fra Backe Prosjekt sier det ble dyrt, men de
er fornøyde med salget og er stolte av arkitekturen fra HRTB arkitekter.

Byplansjef Kari Nilssen, ordfører Morten Aspeli og
 Miguel da Luz fra Strategiavd. er stolte idag.

Tor Harald Tusvik har leda arbeidet med
 regulering og utbyggingsavtaler på Martodden,
her på toppen av Arcus-bygget

Martodden Barnehage

Grøntområde med ny sykkelveg universelt utforma.

Furu som gatetre

Gatebilde fra Bournemouth i England 

Kan furu fungere som gatetre i Norge? Her er bilder fra Bournemouth i England i april i år. Her er det furu som preger gatebildet i mange områder av byen. De fleste trærne er store, men det plantes nye mellom de gamle. Trær som er skadet får lov til å stå og utvikle seg med sine særegenheter. 

Hvorfor er ikke vår egen furu, Pinus sylvestris, tatt i bruk mer som gatetre? Kanskje er den bare for vanlig?

Bildene fra Bournemouth gir inntrykk av full sommer, selv om dette egentlig har vært sen vår der ikke en gang bjørka var sprunget da bildene ble tatt. Furu byr på vintergrønt og lager lune rom. Noen er kanskje redd for kongler og fallende greiner. Men kanskje oppveier fordelene ulempene?

Oppdatering: Furu binder svevestøv. Treets venner skriver om et forsøk hvor blant annet Bioforsk har deltatt. Ulike arter trær er testet i forhold til evnen til å binde svevestøv. Pinus sylvestris er en av de artene som har størst evne til å akkumulere svevestøv. (Takk for tips fra @LAEwald på Twitter)

 

Bournemouth furu, Pinus pinaster

Lekent og grønt i København - design av lekeplasser

Ålholm skole i Valby i utkanten av København er en velfungerende kommuneskole i et distrikt med familier med varierende etnisk bakgrunn. Skolegården er forvandlet fra asfaltørken til grønn skolegård - som barna drømte om. Prosjektets design tok utgangspunkt i en konkurranse blant skolens klasser om hvordan skolegården skulle se ut. Landskapsarkitekt Helle Nebelong har designet de sentrale delene av skolegården på bakgrunn av barnas ønsker. Det ble trær og det ble elementer til å sitte på og balansere på, og som delte skolegården inn i ulike lekesoner. Mer informasjon om skolen og prosjektet her.

Helle har jobbet i København kommune tidligere og driver nå som privat konsulent. Hun har designet en rekke lekeplasser, skolegårder og parker som er til glede for barn og til inspirasjon for planleggere som jobber med områder for lek og rekreasjon. Helle hadde på oppdrag fra Fylkeskommunen og Fylkesmannen i Hedmark laget et tett program for 20 besøkende fjellaper (av sorten planleggere og kommunegartnere) fra Hedmark og Oppland. Vi var så heldige å være tre deltakere fra Hamar kommune som kunne hente inspirasjon til hjemlige prosjekter. Her er noe av det vi ellers fikk se:

Kirsebærhavens lekeplass - også i Valby. Sosialt belastet område, hvor lekeplassen tidligere hadde vært utsatt for mye hærverk men hadde blitt opprustet ut fra barnas ønsker. Lekeplassen og tilghørende ballbaner hadde et ganske tradisjonelt design, men hvor sosial oppfølging og solide materialer hadde fokus, i tillegg til å tilrettelegge for "voksenkontroll" ved at det er benker hvor foreldre kan slå seg ned mens poden leker. Her var det bydelsbeboerne selv som betalte for at lekeplassen med et lite ungdomshus hele tiden hadde bemanning. Mer informasjon her.

Fra det bemannede "ungdomshuset" ved lekeplassen
 - smått og enkelt, men velfungerende.

Valbyparken -  Naturlegepladsen, er en landskapsarkitektonisk motreaksjon på de såkalt sikre, standardiserte lekplassene som skjøt opp fra slutten av 1980-tallet som resultat av ensidig fokus på lekeplassikkerhet. Den er blitt omtalt som “One of the best-designed playgrounds for children in the world” i Encyclopedia of Play in Today’s Society af Rodney P. Carlisle (SAGE 2009). Her var det sykkelrundløype, grillplass under tak, utsiktspunkter, trær til å balansere på, broer og tårn og bærbusker og mere til. Mer informasjon om naturlekepladsen her.

Fælledparken  - Tårnlekeplassen er et eksempel på den digitale lekeplassen. Nå mente Henriette Lunn Vonsbæk, som er parkforvalter med ansvar for Tårnlekeplassen, at det kanskje var mer nyhetens interesse enn veldig gode lekekvaliteter som var knyttet til denne biten. Alle elementene på lekeplassen var spesieldesignede - noe som medførte både utfordringer (kostnader og vedlikehold) og gleder (identitetsskapende).  Les mer om Tårnlegepladsen her.

Servicebygget på Tårnlekeplassen med speilfasade
som gir morsomme opplevelser

Sansehaven ligger i det samme store parkområdet. Dette er det første grønne anlegg i Københavns Kommune hvor universell utforming er inkludert i designet fra begynnelsen. Sansehagen legger til rette for at hørsel-, syn- og luktesans skal stimuleres. Kontraster i beplantning og kunst gir ulike former for taktil stimulering. Hagen skal appellere til barns naturlige lyst til å undersøke omgivelsene med alle sanser - uten tradisjonelle lekeapparater. En alfabet-labyrint engasjerte også de voksne til å utforske. Mer information om sansehaven her .

Murergården - Nørrebro er en barneinstitusjon (kombinert barnehage og SFO) med 170 barn fra 0-14 år. Uteområdet var begrenset i areal og hadde lite med tradisjonelle lekeapparater. Ved beplantning og terrengforming var området delt inn i ulike uterom hvor barna kunne finne sine aktiviteter. Vann og naturstein var viktige elementer. Mer om prosjektet her.

Sundbyøster Plads - "Østenfor sol og vestenfor måne"
Lekeplassen er Københavns Kommunes pilotprojekt på en tilgjengelig legeplass. Den er tegnet av
landskapsarkitekt Stine Cecilie Brink, som er ansatt i Københavns Kommune. Inspiration er hentet fra Asbjørnsen og Moes eventyr og figurene fra eventyret finnes igjen på lekeplassen. Lekeplassen ligger rett ved siden av en skole og vi fikk se at skolebarna tok plassen i bruk med liv og lyst. Mer informasjon om prosjektet her.

PLUG N PLAY - Ørestad er et 25.000 kvadratmeter stort aktivitets- og idrettsområde i Ørestad Syd. Det ligger ved siste stopp på metrolinjen (Vestamager). Området er av midlertidig karakter i en bydel som er raskt voksende. Her så vi eksempel på parkour-anlegg. Parkour er en bevegelsesidrett der man skal kunne komme seg fra A til B på den mest effektive måten. En traceur (en utøver av parkour) som møter på et gjerde, vil ikke lete etter en port, men lete etter den mest mulig effektive måten å overkomme hinderet foran ham på. Parkour er heller ikke en konkurranse, og skal derfor ikke defineres som en sport der konkurranse er essensielt. Det handler om å konkurrere med seg selv og ingen andre. Den grensen man har, skal man bryte for å kunne bli enda bedre i det man driver med (Wikipedia). Parcour utøves gjerne blant ungdom i superurbane miljøer. Mere information  om Ørestad-anlegget her.

Vi har sett eksempler på mer fargerike og "trendy" lekeplasser fra andre steder i Europa enn det vi så i København. Design og materialbruk i urbane lekemiljøer i Danmark har nok et større fokus på økologi og natur enn det vi har sett av eksempler fra Sør-Europa - og også her hjemme hvor vi kanskje tar disse verdiene for gitt, og i større grad har markaområdene som arena for tur- og naturopplevelse. En annen vesentlig forskjell vi kunne notere oss var at et tjuetalls lekeplasser i København er fast bemannet. Du kan ringe og bestille en ferdig varm grill til barnehagen kommer på besøk, og det er noen som passer på at tråsyklene tas inn for natten. Danskene har hatt mindre fokus på universell utforming enn i Norge og er nok litt mer "laidback" i sin holdning til dette og hint - vi ser trolig ikke en rektor fyre opp en røyk i skolegården i Norge.

I Hamar står Strandgateparken med den tradisjonsrike, men enkle lekeplassen for tur til å få en vesentlig oppgradering. En rekke skoler i Hamar er preget av store asfaltflater og lite utfordrende lekemiljø. Bruk av naturelementer som stimulerer fantasien og oppdeling av store flater i mindre landskapsrom er gode prinsipper, men det går godt an å kombinere med gode standardiserte lekeapparater. Populariteten til disse var det ikke noe å si på.

Vår guide landskapsarkitekt Helle Nebelong
ved ett av tårnene i Valbyparken

 

Matnyttig infrastruktur

Debra Solomon, drivkraft bak Urbania Hoeve

Byer er steder med en energiomsetning som langt overgår det et tilsvarende område natur omsetter. Den energien som byen bruker må hentes utenfra. I en bakhage til et kunstnerhus i Amsterdam besøkte jeg Debra Solomon som tror dette kan være annerledes. Hun er konseptkunstner, opprinnelig fra California men med røtter i landbruket. Hun er nå en av drivkreftene i Urbania Hoeve (urbant gårdsbruk)

Urbania Hoeve er en sammenslutning av ulike fagfolk som driver sosial byutvikling med fokus på mat og nyttevekster. Debra mener at det er meningsløst at fattige folk bruker penger på bearbeidet og ofte usunn mat når man ved å ta i bruk ledige arealer i byen kan brødfø folk med sunne varer og samtidig skape mer bærekraftige grønne lunger.

Idag klippes gress i parker, det plantes trær og planter som sprøytes og gjødsles samtidig som
løv og gress blir kjørt bort. Men det finnes det kunnskap som kan gi oss parker som bugner med frukt, bær og grønnsaker, der det organiske avfallet blir en del av kretsløpet. Dette mener Debra er sunnere for jordsmonnet, for miljøet og for oss.

Et av målene er også å skape en grønn infrastruktur i byene med et sort spekter planter, som gir livsgrunnlag for fugler, dyr og insekter. Parker og grøntområder i dagens byer er ofte monokulturer som i liten grad gir det grunnlaget som trengs for at dyr og insekter skal trives. Dette vil Urbania Hoeve gjøre noe med.

Urbania Hoeve har et viktig sosialt aspekt også. Flere steder i Amsterdam og Haag er det etablert grupper som er med å drifte de første grøntanleggene. Her kommer folk sammen med ulike kulturelle erfaringer for å grave i jorda, kompostere, høste og hygge seg. En annen viktig oppgave er å fjerne en uønsket gjest, brunsneglen som også trives godt i disse omgivelsene.

Det økologiske aspektet er viktig, men Debra mener også at fokuset på giftstoffer som kan finnes i jorda er overdrevet. Reglene idag krever ofte at i områder som inneholder f.eks. tungmetaller må dette fjernes. Men ved å plante f.eks. frukttrær som ikke tar opp disse stoffene behøver det ikke være noe problem. Ved å drive et jordbruk der man tilfører nytt organisk materiale er det også mulig å fornye jordsmonnet på kort tid.

Urbania Hoeve planlegger å dokumentere virksomheten de driver og Debra er sikker på at den kunnskapen de har vil bli stadig viktigere i en verden hvor mat ikke bare blir en mangelvare, men hvor det også er grenser for hvor mye energi man kan putte inn i driften av et landbruk som kanskje ikke er bærekraftig.

Se mer på Urbania Hoeves hjemmesider her.

Starten på en ny grønn infrastruktur i Amsterdam

Tekst og foto: Geir Cock, arkitekt og byplanlegger, Hamar kommune

Grensesprengende natur

Verdien av natur

Som nordmann i Benelux er det lett å være fra Hamar eller Norge. Hamar er av mange nederlendere kjent som skøytebyen, og i Belgia forteller mange om sine gode opplevelser i Norge. Ikke minst tenker de på naturen som vi har så mye av. Men i disse tett befolka landene setter de også stor pris på egen natur, og kanskje fører mangelen på natur til at de naturområdene som ennå finnes beskyttes mer enn mye av det vi finner i Norge? Jeg har tidligere skrevet om villmark som har gjennoppstått ved Oostvaardersplassen ved Almere i Nederland. Søndag besøkte jeg Kalmthouthedene, et lyngheilandskap på grensa mellom Belgia og Nederland, like nord for Antwerpen.

Lyngheilandskap i grenseområdene mellom Belgia og Nederland

Søndagstur for byfolk

Hit til hedene legger byfolk fra Antwerpen turen sin. Her kan de parkere ved et besøkssenter omgitt av kafeer og med kart og ulike typer stier som viser vei inn i området. Inne på hedene er det nesten stille, med gresset som beveges av vinden, klynger av bjørker og furutrær, og enkelte gressende dyr, sauer eller kuer. Selv om det er søndag, fint vær og mye folk ute så spres de raskt i landskapet, og alle får oppleve roen i det store landskapet. Jeg traff på Jurgen og Vanessa fra Antwerpen. De var ute for å forberede en skattejakt med en skoleklasse til uka. Vanessa er lærer, og målet er at elevene skal få prøve seg med gps og kompass, navigere i terrenget og lære mer om naturen underveis.

De forteller også om 2 inititiativ i Antwerpen for å bedre bymiljøet. Den ene har bl.a. som mål å få dekt til ringvegen for å skape et bedre miljø der motorveien ødelegger med støy og luftforurensning idag, og den andre passer på at planer og tiltak faktisk følger opp målsettinger om bedre miljø og helse for folk.

Jurgen og Vanessa, ute for å forberede skattejakt

Vern på tvers av grensene

Lyngheilandskapet i Kalmthout er vernet på tvers av grensa mellom Belgia og Nederland. Kanskje har det fått ligge i fred fordi grenseområdene er provinsområder hvor eiendommene har vært store, og presset på utbygging er mindre. Grenseområdene har vært trafikkert tidligere av jøder i Antwerpen som måtte over grensa til Nederland for å gravlegge sine slektninger og av smørsmuglere som har dratt nytte av de ulike prisnivåene mellom landene. Det har ikke vært noen tydelig grenselinje gjennom hedene, men ulik politikk for vern og bevaring kan være en utfordring når 2 land har ansvaret for det samme området.

Det var riktignok ved flere anledninger fare for at området skulle forsvinne. Skogplanting, uttak av masse og krav på eiendommer inne i området kunne fort ha spist opp mange av landskapskvalitetene, og det var byfolk i Antwerpen som tok grep på begynnelsen av 1900-tallet. Kunstnermiljøet der hadde oppdaget naturskjønnheten i Kalmthout og i 1913 ble selskapet for Naturlig og urban skjønnhet etablert. Først i 1941 nådde de målet om at området skulle vernes som landskap. Skogen har likevel fortsatt vært en trussel mot det åpne landskapet, ikke minst på grunn av manglende skjøtsel.

Et EU støttet prosjekt i programmet Natura 2000 skulle ta tak i utfordringene med gjengroing og manglende skjøtsel. En av utfordringene var å få med seg folk til å forstå grunnene for hogsten og de andre tiltakene. Gjennom prosjektet har det derfor blitt sendt ut nyhetsbrev jevnlig og det har vært viktig å få fram informasjon om hvorfor dette ble gjort og konsekvensene. Med maskiner og store inngrep ble landskapet gjenskapt slik at det kan skjøttes videre som et lyngheilandskap. Nå er sauene tilbake og folk finner igjen tilbake til et landskapsrom med unike kvaliteter for rekreasjon. En av målsettingene nå er å fortsette utvidelsen av området slik at det kan henge samme med andre naturområder.

Naturlig skjønnhet, pleiet av bønder og vernet av byfolk

Du kan lese mer om Kalmthouthedene her

Tekst og foto: Geir Cock, arkitekt og byplanlegger, Hamar kommune

Ny villmark i Nederland

Ikke langt fra Amsterdam, midt i et av Europas tettest befolka områder fant jeg villmark skapt av folk. Her gresser ville hester og kveg sammen med hegrer og rovfugl. Mennesker har ingen adgang, og dyr som dør i løpet av vinteren overlates ofte til åtselsetere som ørn, ravn og rev. Og alt dette er resultat av et planlagt industriområde som ble liggende brakk.

I 1968 startet tørrleggingen av Flevoland, et nybyggerområde som skulle avlaste Amsterdam og andre nederlandske byer som trengte vekstmuligheter. Her på den tørrlagte havbunnen ble også byen Almere grunnlagt. Denne byen nærmer seg nå 200 000 innbyggere, og er planlagt for 300 000. Nord for byen skulle området Oostvaarden som også er tatt fra havet bli industriområde. Slik gikk det ikke.

Idag kan du leie deg sykkel i Almere og ta deg fram til Oostvaarders langs kanaler, over diker og gjennom et fuglereservat. Himmelen strekker seg ut i alle retninger, hvite seil kan skimtes der seilbåter krysser vannet høyere enn der du står. Foran deg ligger våtmark med siv i kanten og bak ei smal stripe med vann kan du se en flokk av hester.

Det eneste som er bygd inn mot nasjonalparken er besøkssenteret. Dette er i tillegg en arkitektonisk godbit, med en liten kafé, auditorium og utstillinger. Men det viktigste er kikkerter som gjør det mulig å se inn i nasjonalparken fra utsiktsplatformen.

Martine Boermester som jobber ved senteret forteller at det er organisasjonen Stad & Natuur Almere som står for drift av huset. De arrangerer av og til turer inn i nasjonalparken. I oktober blir det tur inn for å høre på hjortens brunstbrøl. Men senteret brukes også til kulturarrangementer, som f.eks klassiske konserter.

Martine virker fornøy med tilbudet av grøntområder i og rundt Almere. I tillegg til senteret ved Oostvaarde driver de 3 andre steder i tilknytning til skoger, gårder og andre felles grøntområder. Folk kan ta seg fram med sykkel mellom alle områdene. Sykkelvegene har stort sett egne traseer unna bilveiene. Der de krysser veier er det bilene som har vikeplikt. Og jeg må innrømme at det er fascinerende å se flere sykler enn biler overalt.

Det planlegges også for at dyrene skal få større områder å bevege seg på. Det er viktig at naturområder henger sammen og gir rom for at noen dyr kan bevege seg inn i nye områder.

Også EU har påpekt at en av Europas utfordringer i møte med de voksende bysamfunnene er å ta vare på og utvikle sammenhengende naturområder Men dette er en kjempeutfordring i et Europa der motorveier og jernbaner ligger som en tett vev over kontinentet.

Men gjelder disse utfordringene også i Norge. Sett fra Nederland kan det virke som Norge har uendelige landområder som er uberørte. Likevel er det grunn til å se til kontinentet. Kanskje er det noe å lære før vi også har mistet det vi trodde det var mer enn nok av.

De Oostervaarders visitors centre, Drost + van Veen arkitekter

Her er noen linker til de som vil vite mer:
Artikkel om Oostvaarders i British Wildlife
Link til besøkssenterets sider

Tekst og foto: Geir Cock, arkitekt og byplanlegger, Hamar kommune

Vertikale hager - alltid utsikt i det grønne

Eksempel på vertikal hage

Det er ikke alle som kan se utover Mjøsa, eller havet for den del. Men det betyr ikke at du ikke kan ha fin utsikt. Med vertikale hager, planter som plantes i lommer, og med et automatisk vanningssystem kan du få utsikt i det grønne der det før bare var en grå vegg. Dette er kanskje ikke en hovedløsning i våre byer, men det kan være en fin utvei for de som ønsker å få naturen inn i den tetteste byen. Flere eksempler finner du her.