Produktive pusterom

"I januar begynner drømmingen. I februar starter planleggingen. Hva var det som ikke fungerte så bra i fjor? Hvilke grønnsaker skal dyrkes i år og hvor i kjøkkenhagen skal de plasseres for best vekstforhold? I mars forkultuveres vekstene som trenger det og hele stua ser ut som et drivhus. April er ventetid. Vi venter inne og vi venter ute. Først på at snøen smelter, så på at telen forsvinner sakte ut av jorda i hagen. I mai såes det, og plantene som har vokst seg store i vinduskarmen, plantes endelig ut i sitt rette element. Så begynner ventingen igjen, og arbeidet. Hver torsdag ettermiddag samles familien til dyst. Vi luker, vanner, komposterer, smaker, leker og skravler. I juni høstes salat og reddiker. I juli reiser vi bort og får naboen til å vanne avlingen. I august nytes sukkererter, bønner, brokkoli og spinat, ja hvis skadedyrene holder seg unna spinaten i år da. I september spiser vi squash og tomater til alle måltider. I oktober er det grønnkål som gjelder, og epler tilberedt på alle tenkelige måter. I november drar vi opp de siste purreløkene før vi stenger for i år. Så begynner ventetiden igjen. Vi sitter inne i varmen, titter ut på T-banen som suser forbi bak de løvtomme bærbuskene og gleder oss til januar. Det er deilig å være bønder i byen!"

Pernille Leivestad er landskapsarkitekt fra UMB og AHO og jobber som landskapsarkitekt i DYRK med planlegging, etablering og rettleiing av urbane dyrkingsprosjekt. dyrk.no

Gjennom urbant jordbruk kan ein skape ein verdfull arena for både rekreasjon og bevisstgjering rundt matproduksjon. I dagens samfunn er mykje, og særleg matproduksjon og matlaging, prega av høg hastigheit der ein gjerne ikkje har oversikt over kvar maten kjem ifrå. Maten som ein et har alltid ei historie bak seg, og i mange tilfelle er denne historia prega av økonomi og politikk. Kva med å roa ned og produsera meir av maten sjølv, og gjerne i byen? Kva får ein igjen for det? Ein får mat som er dyrka ut ifrå naturens eigne premiss, mat som er kortreist og ikkje transportert rundt halve kloden før den havnar på bordet, mat som er trygg og som du veit kva inneheld. Du får ein arena for sosialt samhald og samarbeid der borna kan sjå korleis ei gulrot blir til og veks. Og ikkje minst, byen får eit bidrag til ein sterkare urban økologi, reinare luft og gladare folk!

Lekent og grønt i København - design av lekeplasser

Ålholm skole i Valby i utkanten av København er en velfungerende kommuneskole i et distrikt med familier med varierende etnisk bakgrunn. Skolegården er forvandlet fra asfaltørken til grønn skolegård - som barna drømte om. Prosjektets design tok utgangspunkt i en konkurranse blant skolens klasser om hvordan skolegården skulle se ut. Landskapsarkitekt Helle Nebelong har designet de sentrale delene av skolegården på bakgrunn av barnas ønsker. Det ble trær og det ble elementer til å sitte på og balansere på, og som delte skolegården inn i ulike lekesoner. Mer informasjon om skolen og prosjektet her.

Helle har jobbet i København kommune tidligere og driver nå som privat konsulent. Hun har designet en rekke lekeplasser, skolegårder og parker som er til glede for barn og til inspirasjon for planleggere som jobber med områder for lek og rekreasjon. Helle hadde på oppdrag fra Fylkeskommunen og Fylkesmannen i Hedmark laget et tett program for 20 besøkende fjellaper (av sorten planleggere og kommunegartnere) fra Hedmark og Oppland. Vi var så heldige å være tre deltakere fra Hamar kommune som kunne hente inspirasjon til hjemlige prosjekter. Her er noe av det vi ellers fikk se:

Kirsebærhavens lekeplass - også i Valby. Sosialt belastet område, hvor lekeplassen tidligere hadde vært utsatt for mye hærverk men hadde blitt opprustet ut fra barnas ønsker. Lekeplassen og tilghørende ballbaner hadde et ganske tradisjonelt design, men hvor sosial oppfølging og solide materialer hadde fokus, i tillegg til å tilrettelegge for "voksenkontroll" ved at det er benker hvor foreldre kan slå seg ned mens poden leker. Her var det bydelsbeboerne selv som betalte for at lekeplassen med et lite ungdomshus hele tiden hadde bemanning. Mer informasjon her.

Fra det bemannede "ungdomshuset" ved lekeplassen
 - smått og enkelt, men velfungerende.

Valbyparken -  Naturlegepladsen, er en landskapsarkitektonisk motreaksjon på de såkalt sikre, standardiserte lekplassene som skjøt opp fra slutten av 1980-tallet som resultat av ensidig fokus på lekeplassikkerhet. Den er blitt omtalt som “One of the best-designed playgrounds for children in the world” i Encyclopedia of Play in Today’s Society af Rodney P. Carlisle (SAGE 2009). Her var det sykkelrundløype, grillplass under tak, utsiktspunkter, trær til å balansere på, broer og tårn og bærbusker og mere til. Mer informasjon om naturlekepladsen her.

Fælledparken  - Tårnlekeplassen er et eksempel på den digitale lekeplassen. Nå mente Henriette Lunn Vonsbæk, som er parkforvalter med ansvar for Tårnlekeplassen, at det kanskje var mer nyhetens interesse enn veldig gode lekekvaliteter som var knyttet til denne biten. Alle elementene på lekeplassen var spesieldesignede - noe som medførte både utfordringer (kostnader og vedlikehold) og gleder (identitetsskapende).  Les mer om Tårnlegepladsen her.

Servicebygget på Tårnlekeplassen med speilfasade
som gir morsomme opplevelser

Sansehaven ligger i det samme store parkområdet. Dette er det første grønne anlegg i Københavns Kommune hvor universell utforming er inkludert i designet fra begynnelsen. Sansehagen legger til rette for at hørsel-, syn- og luktesans skal stimuleres. Kontraster i beplantning og kunst gir ulike former for taktil stimulering. Hagen skal appellere til barns naturlige lyst til å undersøke omgivelsene med alle sanser - uten tradisjonelle lekeapparater. En alfabet-labyrint engasjerte også de voksne til å utforske. Mer information om sansehaven her .

Murergården - Nørrebro er en barneinstitusjon (kombinert barnehage og SFO) med 170 barn fra 0-14 år. Uteområdet var begrenset i areal og hadde lite med tradisjonelle lekeapparater. Ved beplantning og terrengforming var området delt inn i ulike uterom hvor barna kunne finne sine aktiviteter. Vann og naturstein var viktige elementer. Mer om prosjektet her.

Sundbyøster Plads - "Østenfor sol og vestenfor måne"
Lekeplassen er Københavns Kommunes pilotprojekt på en tilgjengelig legeplass. Den er tegnet av
landskapsarkitekt Stine Cecilie Brink, som er ansatt i Københavns Kommune. Inspiration er hentet fra Asbjørnsen og Moes eventyr og figurene fra eventyret finnes igjen på lekeplassen. Lekeplassen ligger rett ved siden av en skole og vi fikk se at skolebarna tok plassen i bruk med liv og lyst. Mer informasjon om prosjektet her.

PLUG N PLAY - Ørestad er et 25.000 kvadratmeter stort aktivitets- og idrettsområde i Ørestad Syd. Det ligger ved siste stopp på metrolinjen (Vestamager). Området er av midlertidig karakter i en bydel som er raskt voksende. Her så vi eksempel på parkour-anlegg. Parkour er en bevegelsesidrett der man skal kunne komme seg fra A til B på den mest effektive måten. En traceur (en utøver av parkour) som møter på et gjerde, vil ikke lete etter en port, men lete etter den mest mulig effektive måten å overkomme hinderet foran ham på. Parkour er heller ikke en konkurranse, og skal derfor ikke defineres som en sport der konkurranse er essensielt. Det handler om å konkurrere med seg selv og ingen andre. Den grensen man har, skal man bryte for å kunne bli enda bedre i det man driver med (Wikipedia). Parcour utøves gjerne blant ungdom i superurbane miljøer. Mere information  om Ørestad-anlegget her.

Vi har sett eksempler på mer fargerike og "trendy" lekeplasser fra andre steder i Europa enn det vi så i København. Design og materialbruk i urbane lekemiljøer i Danmark har nok et større fokus på økologi og natur enn det vi har sett av eksempler fra Sør-Europa - og også her hjemme hvor vi kanskje tar disse verdiene for gitt, og i større grad har markaområdene som arena for tur- og naturopplevelse. En annen vesentlig forskjell vi kunne notere oss var at et tjuetalls lekeplasser i København er fast bemannet. Du kan ringe og bestille en ferdig varm grill til barnehagen kommer på besøk, og det er noen som passer på at tråsyklene tas inn for natten. Danskene har hatt mindre fokus på universell utforming enn i Norge og er nok litt mer "laidback" i sin holdning til dette og hint - vi ser trolig ikke en rektor fyre opp en røyk i skolegården i Norge.

I Hamar står Strandgateparken med den tradisjonsrike, men enkle lekeplassen for tur til å få en vesentlig oppgradering. En rekke skoler i Hamar er preget av store asfaltflater og lite utfordrende lekemiljø. Bruk av naturelementer som stimulerer fantasien og oppdeling av store flater i mindre landskapsrom er gode prinsipper, men det går godt an å kombinere med gode standardiserte lekeapparater. Populariteten til disse var det ikke noe å si på.

Vår guide landskapsarkitekt Helle Nebelong
ved ett av tårnene i Valbyparken

 

Grensesprengende natur

Verdien av natur

Som nordmann i Benelux er det lett å være fra Hamar eller Norge. Hamar er av mange nederlendere kjent som skøytebyen, og i Belgia forteller mange om sine gode opplevelser i Norge. Ikke minst tenker de på naturen som vi har så mye av. Men i disse tett befolka landene setter de også stor pris på egen natur, og kanskje fører mangelen på natur til at de naturområdene som ennå finnes beskyttes mer enn mye av det vi finner i Norge? Jeg har tidligere skrevet om villmark som har gjennoppstått ved Oostvaardersplassen ved Almere i Nederland. Søndag besøkte jeg Kalmthouthedene, et lyngheilandskap på grensa mellom Belgia og Nederland, like nord for Antwerpen.

Lyngheilandskap i grenseområdene mellom Belgia og Nederland

Søndagstur for byfolk

Hit til hedene legger byfolk fra Antwerpen turen sin. Her kan de parkere ved et besøkssenter omgitt av kafeer og med kart og ulike typer stier som viser vei inn i området. Inne på hedene er det nesten stille, med gresset som beveges av vinden, klynger av bjørker og furutrær, og enkelte gressende dyr, sauer eller kuer. Selv om det er søndag, fint vær og mye folk ute så spres de raskt i landskapet, og alle får oppleve roen i det store landskapet. Jeg traff på Jurgen og Vanessa fra Antwerpen. De var ute for å forberede en skattejakt med en skoleklasse til uka. Vanessa er lærer, og målet er at elevene skal få prøve seg med gps og kompass, navigere i terrenget og lære mer om naturen underveis.

De forteller også om 2 inititiativ i Antwerpen for å bedre bymiljøet. Den ene har bl.a. som mål å få dekt til ringvegen for å skape et bedre miljø der motorveien ødelegger med støy og luftforurensning idag, og den andre passer på at planer og tiltak faktisk følger opp målsettinger om bedre miljø og helse for folk.

Jurgen og Vanessa, ute for å forberede skattejakt

Vern på tvers av grensene

Lyngheilandskapet i Kalmthout er vernet på tvers av grensa mellom Belgia og Nederland. Kanskje har det fått ligge i fred fordi grenseområdene er provinsområder hvor eiendommene har vært store, og presset på utbygging er mindre. Grenseområdene har vært trafikkert tidligere av jøder i Antwerpen som måtte over grensa til Nederland for å gravlegge sine slektninger og av smørsmuglere som har dratt nytte av de ulike prisnivåene mellom landene. Det har ikke vært noen tydelig grenselinje gjennom hedene, men ulik politikk for vern og bevaring kan være en utfordring når 2 land har ansvaret for det samme området.

Det var riktignok ved flere anledninger fare for at området skulle forsvinne. Skogplanting, uttak av masse og krav på eiendommer inne i området kunne fort ha spist opp mange av landskapskvalitetene, og det var byfolk i Antwerpen som tok grep på begynnelsen av 1900-tallet. Kunstnermiljøet der hadde oppdaget naturskjønnheten i Kalmthout og i 1913 ble selskapet for Naturlig og urban skjønnhet etablert. Først i 1941 nådde de målet om at området skulle vernes som landskap. Skogen har likevel fortsatt vært en trussel mot det åpne landskapet, ikke minst på grunn av manglende skjøtsel.

Et EU støttet prosjekt i programmet Natura 2000 skulle ta tak i utfordringene med gjengroing og manglende skjøtsel. En av utfordringene var å få med seg folk til å forstå grunnene for hogsten og de andre tiltakene. Gjennom prosjektet har det derfor blitt sendt ut nyhetsbrev jevnlig og det har vært viktig å få fram informasjon om hvorfor dette ble gjort og konsekvensene. Med maskiner og store inngrep ble landskapet gjenskapt slik at det kan skjøttes videre som et lyngheilandskap. Nå er sauene tilbake og folk finner igjen tilbake til et landskapsrom med unike kvaliteter for rekreasjon. En av målsettingene nå er å fortsette utvidelsen av området slik at det kan henge samme med andre naturområder.

Naturlig skjønnhet, pleiet av bønder og vernet av byfolk

Du kan lese mer om Kalmthouthedene her

Tekst og foto: Geir Cock, arkitekt og byplanlegger, Hamar kommune