Arkitekt i Brussel

Forside rapport fra hospitantopphold i Brussel

Nå har Arealplan gitt ut rapport på iTunes. Geir Cocks opphold som hospitant ved Osloregionens Europakontor er dokumentert i en rapport i iPad-format tilgjengelig på iTunes. Dette gjør rapporten lett  tilgjengelig for byens politikere som har tatt i bruk iPad. Rapporten kan også lastes ned som PDF.
Link til iTunes-versjonen her (krever at du har iPad).
Link til PDF-versjonen her.

Gående og syklende først i Gent

Den nye "stadshal" på torget i Gent
Arkitekter Robbrecht & Daam

Utfordrende torginstallasjon

Midt på Torget i Gent foran rådhuset og katedralen er det i ferd med å ferdigstilles et stort tretak løftet noen meter fra bakken på kraftige betongfundamenter. Taket er formet som to spisse saltak satt inntil hverandre, og som ei hinne på tretaket er det tekket med matt glass. Innunder taket åpner det seg et høyt rom, nesten kirkeaktig, med en mosaikk av dagslys som får slippe gjennom. Denne bygningen tegnet av arkitektkontoret Robbrecht & Daem, og er det mest kontroversielle som gjøres i Gent i disse dager. På gjerdene rundt byggeplassen har folk kommentert bygningen med stort sett negative ord. 

Marc Pinte, vår guide og landskapsarkitekt i Gent kommune er sikker på at dette bygget blir bra. Det reises riktignok midt på plassen som deles opp i flere deler, men det er også et forsøk på å dele opp og gjenskape skalaen til plassene slik de var før. En gang sto det klynger med hus her, og ved å se på bygningene rundt ser man at de har en skala tilpasset et mindre torg.

Under det nye taket på det nye bygget blir det rom for å arrangere markeder, holde konserter eller bare oppholde seg. Dette blir også en ny type byrom som man ennå ikke vet hvordan folk vil ta i bruk, men Marc Pinte tror folk vil vurdere bygget annerledes når det er åpnet og de får tatt det i bruk. I tilknytning til bygget blir det også en nedsenket park på plassen, kafé og en garasje for sykkelparkering.

Oppunder taket i "Stadshus" i Gent

Fotgjengersone i sentrum

Gent sentrum er definert som fotgjengersone, der kun trikk, buss, taxier og beboere kan kjøre. Varelevering kan foregå, men er avgrenset til formiddagen. For å få til dette er det også sørget for gode riksveier som skal ta unna mye av trafikken. Byen oppleves ikke som helt bilfri, men antagelig mye roligere enn om all trafikk skulle kommet inn i sentrum. Byen er også full av folk, med uterestauranter og butikker overalt. Det var likevel stor skepsis fra butikkeierne da dette ble innført. Men Marc sier at flere oppholder seg i byen nå. Noen typer butikker har nok forsvunnet, men and har kommet til. 

Byen deltar i EU-programmene Civitas og Polis som bl.a. skal bidra til å utvikle gode byrom og energieffektive transportløsninger. Gent har også innført Belgias første sykkelgate. Også her kan biler kjøre, men da alltid bak syklistene.

Belgias første sykkelgate, i Gent

Trær og gatestein

Marc forteller at han jobber med et designprogram for byen. Det skal angis prinsipper for utforming av gater og plasser, med materialbruk, dimensjoner etc. For eksempel skal du alltid kunne se minst ett tre samme hvor du er i byen. Det angis hvor mange trær som skal plantes per parkeringsplass og hvordan sykkelveger skal utformes.

Noe av inspirasjonen til arbeidet er hentet fra Norge. Marc viser bilder fra Kristiansand og Bergen der han fant eksempler på gatebelegning. Brosteinen slik den var lagt som runde steiner i sand i Kristiansand har noe av det organiske preget landskapsarkitekten søker, men siden det vanskelig lar seg kombinere med sykler og universell utforming må han finne alternativer som ligner. Det beste materialet rundt trikkesporene er betong, som har fått ei overflate med småstein som gir mer liv til overflata. Parkeringsplasser utføres alltid med naturstein, og der det ligger asfalt vil man alltid kunne vente biler i fart.

Veien til gjennomføring

STOP-prinsippet,
fotgjengere og syklister først

Når det planlegges byrom i Gent følger de noe Marc kaller STOP-prinsippet, og på flamsk står bokstavene for ordene gående, syklende, offentlig transport og personbiler. Det betyr i praksis at man sjekker om planene er til gode for fotgjengere først, deretter syklister, buss, trikk og til slutt personbiler.

Når det skal gjøres endringer i byrommene har man kommet fram til et planarbeid i 5 etapper som sikrer effektiv gjennomføring. Først inviteres alle berørte parter til en behovsundersøkelse, så utarbeider planleggerne konsepter med skisser og prinsipper. Disse konseptene bearbeides til flest mulig kan stå bak disse før det lages en teknisk plan som skal godkjennes av alle parter i prosessen. Det tar gjerne litt lengre tid en en standard planprosess, men det sikrer også at det blir full støtte til gjennomføringen.

Stolt historie

Historisk havnemiljø i Gent

Bare Paris var større en Gent i Europa da byen hadde sin storhetstid forteller Marc. Her bygdes de første kanalene som knyttet byen til Nordsjøen. Inne i byen ble det avholdt store markeder, med egne torg og haller for fisk, kjøtt og ikke minste tekstiler. Det var mye rikdom samlet i Gent, og dette er ennå synlig i den historiske arkitekturen. Marc synes Gent er mer levende og ekte enn nabobyen Brugge, som han kommer fra. Brugge har blitt et museum, men Gent er mer i utvikling. Nå er byen en mellomstor by i Belgia, med 300 000 innbyggere og et stort universitetsmiljø, og selv om byen er preget av historiske miljøer er det også mange eksempler på moderne arkitektur og fornyelse. Ikke minst har Gents politikere utfordret sine innbyggere med en omdiskutert installasjon på torget.

Linker:

Gent by 

Civitas Gent

Polis

Wikipedia

Tekst og foto: Geir Cock, arkitekt og byplanlegger, Hamar kommune

Byportrett Rotterdam

Møte med Rotterdam 

Torgmøbler

Belysning på torget

Torgkunst

Vann på torget

 

Ny arkitektur i Rotterdam

 

Infosenter for byutvikling, arkitektur og byutvikling

 

 

 

Handlegater med boligblokker i etasjene over 

Nye Rotterdam sentralstasjon under bygging

Landskap og byer i balanse

Tjeerd Deelstra tar imot ved det internasjonale
bymiljøinstituttet i Delft

I Delft, en universitetsby mellom Haag og Rotterdam i Nederland traff jeg Tjeerd Deelstra, leder for The International Institute for the Urban Environment. Jeg kom over navnet hans i ei bok jeg nylig leste, og nå sto han foran meg i en mektig døråpning til et 1500-talls kjøpmannshus i Delft. 

Deelstra er arkitekt og planlegger og har vært en pioner innenfor arbeidet med å se byplanlegging i et økologisk perspektiv. Han har vært med å utvikle en grunnleggende tankemodell der byer blir vurdert i forhold til det som må hentes inn i byen for at den skal fungere, og det som kommer ut som resultat av bylivet. Dette kan være energi og produkter, avfall og kloakk. Deelstra har også arbeidet ved Universitetet i Delft, han har grunnlagt ei nasjonal byøkologigruppe og han har deltatt i FNs biosfæreprogram.

Hus for historie og bærekraft

Instituttet holder nå til i et verneverdig hus i Delft, og ett av prosjektene til instituttet er å utvikle huset til et sted som viser hvordan man kan restaurere et kulturminne og samtidig utvikle det slik at energibruken blir lav og slik at materialer og annet i minst mulig grad belaster miljøet. Det som tas inn skal være resirkulerbart, og det som forbrukes skal bruke minst mulig energi og skape minst mulig avfall. Slik skal huset bli et ikon for bærekraftig restaurering. I tillegg til at instituttet skal bruke huset til egen virksomhet vil lokale organisasjoner også få muligheten til å bruke 1. etg. i huset. Huset vil også fungere som et museum der husets historie skal formidles, sammen med kunnskapen om hvordan det er restaurert med minst mulig belastning for miljøet.

Felles konsepter

For å løse miljøutfordringene i byene må man starte med bygningene, men Deestra har tidligere jobbet for den nederlandske regjeringa med nasjonale planer for arealbruk. Han mener at en helhetlig planlegging av de store grepene landskapet er viktig. Samfunnet må bygges etter noen felles konsepter og disse må omfatte planleggere, arkitekter, ingeniører og de humanistiske fagene. Den nederlandske staten har imidlertid gitt fra seg muligheten til å styre de store linjene. Nå går statens penger kun til de store prosjektene, som Schiphol flyplass eller havna i Rotterdam, og det er for mange nivåer som skal bestemme. Til tross for dette er det heldigvis en voksende bevissthet blant folk og i næringslivet for at noe må gjøres for miljøet. 

Instituttet er engasjert internasjonalt i flere prosjekter, bl.a. i et Interregprosjekt i EU kalt Living Green. Dette er et nettverk av nordeuropeiske byer hvor det jobbes med temaet vern og bærekraft. Her vil kanskje også norske byer, regioner og organisasjoner kunne delta.

Medvirkning gir robuste planer

Instituttet engasjerer seg gjerne i prosjekt hvor folk blir tatt med i prosessen. Dette mener Deelstra også handler om bærekraft og robuste planer, for det er for og med folk samfunnet kan endres. I Delft skisserte instituttet en plan for å ta i bruk taket på den nye stasjonen i Delft til et levende marked for mat, planter og grønnsaker. I løpet av kort tid meldte det seg 65 bidragsytere som ønsket å være med for å få til dette. Nå er planene lagt på is på grunn av den økonomiske krisa som har ramma Nederland. Men med prosjekter som handler om mat og drikke, hus og hage og til en hvis grad mobilitet er det lett å nå folk.

Deelstra viser skisse for møteplass med stasjonen i Delft

Barnas blikk kvalitetssikrer planene

Deelstra er også opptatt av å ta med barn i planlegging av byens gater. Også i Nederland ble det utviklet en del gatetun på 70-tallet, og dette konseptet har instituttet utviklet med større vekt på det kulturelle og sosiale. Ved instituttet har de også en metode som heter KISS, som står for Kids Street Scan. Slik skaper man bevissthet om hvordan gatene kan utvikles slik at de er både trygge og stimulerende for barn. Mange gater idag er også regulert med 30 km/t, men selv dette er for fort i enkelte situasjoner der barn skal oppholde seg. Delft er en by med sterke sykkeltradisjoner, og barna i Delft har hittil sluppet unna å bli kjørt til skolen. Deelstra former en liten ball rundt sin egen mage, og mener nok at de har sluppet unna fedmeproblemet som brer om seg.

Et annet mål er å få barn til å komme mer i kontakt med natur, og da er det utfordringer med for eksempel vann og kanaler som det er så mange av i Nederland. De må kanskje sikres med grunne partier langs breddene.

Ei ny gruppe skal ha møte med Deelstra, men før han slipper meg vil han gjerne vise meg mer av huset. Oppussingen gjøres veldig pedagogisk. Flere steder er det satt fram modeller som viser de ulike sjiktene i veggen. Rommene han viser meg er bygd på og om gjennom flere hundre år, og der man skal restaurere en flott stukkatur oppdager man f.eks. et like interessant takmaleri bak. Dette skal også vises. Bak franske tapeter legges det vannbåren varme, et atrium er glassa over for å slippe å isolere veggene under. Kjøkkenet skal restaureres, men når det legges inn vann skal det skilles mellom drikkevann og annet. Hele huset skal følge prinsippet om balanse mellom energi inn og ut. Slik blir idealene satt ut i praksis, og andre skal få komme for å lære.

Linker:

www.witteroos.nl

www.livinggreen.eu

http://urban.nl/en

Tekst og foto: Geir Cock, arkitekt og byplanlegger, Hamar kommune

Syklistenes mann i Europaparlamentet

Torgeir Berg (t.v.) fra Akershus Fylkeskommune snakker om sykling med
Michael Cramer (t.h.), tysk representant for de Grønne i Europaparlamentet

Kanskje en av de viktigste talsmenn for sykling i Europa er Michael Cramer, fra Berlin og representant for de Grønne. Et av hans viktigste prosjekter er gjennomføringen av sykkelruta som skal følge jernteppet gjennom hele Europa. I tillegg har han bidratt til flere andre store sykkelsatsinger i Berlin og andre deler av Tyskland.

Jeg og Torgeir Berg fra Akershus Fylkeskommune fikk treffe Michael Cramer og hans assistent Philipp Cerny i Europaparlamentet sendt en ettermiddag. Da vi traff hverandre viste det seg at han også trengte mer lokalkunnskap om trasé for The Iron Curtain Trail (Jerntepperuta) som faktisk starter helt nord i Norge før den fortsetter inn i Finland. Ruta følger hele veien grensene som tidligere delte Europa i to, men som nå nesten ikke er synlige lengre på store deler av strekningen.

I hele Europa satses det på sykkelen, enten som alternativ til bilen i byene, eller som tilbud til en stadig voksende turistindustri. I enkelte områder vokser sykkelturismen med 20% i året. Det arbeides med å sy sammen et transeuropeisk sykkelnettverk (EuroVelo), og ved å forberede gode prosjektideer vil det være mulig å få store deler av gjennomføringen støttet av EU.

Michael mener at potensialet for sykling er stort. Idag foregår 60% av transporten i Europa med bil, 20% gjøres på jernbane, mens sykling utgjør kun 0,7%. Samtidig vet man at 90% av bilturene i Tyskland er under 6 km. 70% av luftforurensningen er også fra transport.

I hjembyen til Michael er det satset stort på å gi sykkelen en egen infrastruktur. Tvers gjennom byen er det laga ei ruta som følger den gamle Berlinmuren. Rundt byen er det laga en skilta rundtur på 160 km. I tillegg til at det er merka sykkelruter på kryss og tvers gjennom byen. Men Michael mener at arrangementer også er viktige. I Berlin arrangeres det sykkelløp som følger sykkelruta rundt byen, og en gang i året sykler familier og venner sammen fra ulike punkter rundt byen før de samles til en stor piknik og sykkelfest i midten.

Norge bør satse på ei sykkelrute langs fjordene mener Cramer. Det er lett å selge. Han tror ikke vi har skjønt hvor stort markedet for sykkelturisme er. Bare tyskerne er 80 millioner, og en god del svært miljøvennlige turister. Dette har Sveits og Østerrike sett, som lokker masse tyskere til sykling i Alpene.

Vi spør hvordan Norge kan henge seg på dette? For å få støtte til prosjekter på europeisk nivå bør Norge satse på ruter som kan inngå som Europeiske kulturruter (European Cultural Route). Først da er det aktuelle midler å hente, fordi disse kommer fra Europarådet (nå ledet av Torbjørn Jagland), mens det er vanskeligere med de andre midlene så lenge Norge ikke er medlem i EU.

Blant medlemmene i Europaparlamentet og blant alle politiske partier er det stor entusiasme for de store sykkelprosjektene. Mange steder som helst ikke ønsket sykler innom tidligere har også nå snudd helt om. Nå deler hotellene ut sykkelkart og leier ut sykler, og langs rutene etableres flere "bed & bike" steder.

En av utfordringene for å legge til rette for sykling har vært å få med seg jernbaneselskapene. Både for pendling og turisme betyr det mye å kunne ta med seg sykkelen på toget. Men nå er det gjort avtaler med flere som kjøre høyhastighetstog, som Eurostar (London-Brussel-Paris), Thalys (Paris-Amsterdam-Brussel-Køln-Munchen) og TGV i Frankrike. Deutsche Bahn er ennå ikke helt med på å legge til rette for sykler sine ICE-tog. Vi tenker også på hvor lite tilrettelagt det er for sykler ennå ombord i norske tog.

Slik inviterer Øresundtogene til å ta med sykkel

Europaparlamentet har liten påvirkningskraft på hva byene gjør for å legge til rette for sykling. Likevel foregår det mye på EU-nivå for å forske og komme med rådgivning. Michael har også mange erfaringer fra årelangt arbeid med temaet i Berlin og Tyskland. 30-sone i byene er viktig. Dette er innført nå i store deler av Berlin. Dessuten må man gi syklistene egne felt, og helst sykkelveger. Seter for farlig å la syklistene sykle sammen med bilene. I kryss vil syklister lett komme i skvis med biler som skal svinge til høyre. Han har sjøl prata med ei mor som så sitt eget barn bli drept i et kryss fordi bilisten ikke så barnet. Sykling mot envegskjøring er også bra, og kanskje minst farlig for syklisten som ser alle bilene som kommer imot.

En av suksessfaktorene for å få fremmet sykling er at denne infrastrukturen får sitt eget budsjett. Før planla man sykkelveger sammen med bilveger, og ofte var pengene brukt opp når bilvegen var ferdig.
Michael er også sikker p at sykling kan være lønnsomt. Investeringene er lave, det har en positiv helseeffekt og det sparer samfunnet for forurensning.

The Iron Curtain Trail (Jerntepperuta for sykler)

Tekst og foto: Geir Cock, arkitekt og byplanlegger, Hamar kommune

Lund og Malmø kan vinne pris for samarbeid.

Fra presentasjonen av European Regio Award, © European Union / Scorpix

Lund, som er Hamars vennskapsby, er sammen med Malmø i finalen om å vinne prisen European Regio Awards. Begge ordførerne fra Skåne var tilstede under presentasjonen av finalistene under Open Days arrangementet i Brussel.

Malmø og Lund har deltatt i et EU-regionprosjekt der et av hovedmålene var å gå fra å være konkurrenter til å samarbeide for å nå felles mål. Sammen har de utviklet en permanent plattform for samarbeid og integrert byutvikling, for å styrke områdets attraktivitet og konkurranseevne. Disse kommunene har tradisjonelt ikke hatt noe tett forhold, selv om de ligger kun 20 km fra hverandre. Malmø har vært en industriby, mens Lund har vært universitetsby fra 1500-tallet. At disse forskjellene også regionens styrke har vært en viktig forståelse underveis i arbeidet. Ordføreren i Malmø mente at prosjektet de hadde deltatt i var eksempel på et Europa i miniatyr, med samarbeid uten grenser.

Da ordførerne ble spurt om de nå ville investere egne penger i nabokommunen var svaret noe uklart, men de var enige om at prosjektet de hadde deltatt i hadde ført til felles prosjekter som begge kommunene vil dra nytte av. Et av de konkrete prosjektene dette hadde ført til var blant annet en sykkelekspressvei som skulle binde regionen sammen.

I løpet av prosjektperioden hadde de funnet 4 suksessfaktorer

1. Innbyggernes behov
2. Høy politisk prioritet
3. Finansiering gjennom EU regionfond
4. Felles organisasjon

Fra nå vil Malmø og Lund planlegge sammen for framtida.

De andre finalistene var svært ulike prosjekter, der Antwerpen hadde utviklet en park av et gammelt sporområde, i Berlin handlet prosjektet om borgermedvirkning i vanskeligstilte bydeler, i den polske byen Bydgoszcz er den gamle Mølleøya revitalisert, mens prosjektet i Wien handlet om utvikling av innovasjonsmiljøer.

Matnyttig infrastruktur

Debra Solomon, drivkraft bak Urbania Hoeve

Byer er steder med en energiomsetning som langt overgår det et tilsvarende område natur omsetter. Den energien som byen bruker må hentes utenfra. I en bakhage til et kunstnerhus i Amsterdam besøkte jeg Debra Solomon som tror dette kan være annerledes. Hun er konseptkunstner, opprinnelig fra California men med røtter i landbruket. Hun er nå en av drivkreftene i Urbania Hoeve (urbant gårdsbruk)

Urbania Hoeve er en sammenslutning av ulike fagfolk som driver sosial byutvikling med fokus på mat og nyttevekster. Debra mener at det er meningsløst at fattige folk bruker penger på bearbeidet og ofte usunn mat når man ved å ta i bruk ledige arealer i byen kan brødfø folk med sunne varer og samtidig skape mer bærekraftige grønne lunger.

Idag klippes gress i parker, det plantes trær og planter som sprøytes og gjødsles samtidig som
løv og gress blir kjørt bort. Men det finnes det kunnskap som kan gi oss parker som bugner med frukt, bær og grønnsaker, der det organiske avfallet blir en del av kretsløpet. Dette mener Debra er sunnere for jordsmonnet, for miljøet og for oss.

Et av målene er også å skape en grønn infrastruktur i byene med et sort spekter planter, som gir livsgrunnlag for fugler, dyr og insekter. Parker og grøntområder i dagens byer er ofte monokulturer som i liten grad gir det grunnlaget som trengs for at dyr og insekter skal trives. Dette vil Urbania Hoeve gjøre noe med.

Urbania Hoeve har et viktig sosialt aspekt også. Flere steder i Amsterdam og Haag er det etablert grupper som er med å drifte de første grøntanleggene. Her kommer folk sammen med ulike kulturelle erfaringer for å grave i jorda, kompostere, høste og hygge seg. En annen viktig oppgave er å fjerne en uønsket gjest, brunsneglen som også trives godt i disse omgivelsene.

Det økologiske aspektet er viktig, men Debra mener også at fokuset på giftstoffer som kan finnes i jorda er overdrevet. Reglene idag krever ofte at i områder som inneholder f.eks. tungmetaller må dette fjernes. Men ved å plante f.eks. frukttrær som ikke tar opp disse stoffene behøver det ikke være noe problem. Ved å drive et jordbruk der man tilfører nytt organisk materiale er det også mulig å fornye jordsmonnet på kort tid.

Urbania Hoeve planlegger å dokumentere virksomheten de driver og Debra er sikker på at den kunnskapen de har vil bli stadig viktigere i en verden hvor mat ikke bare blir en mangelvare, men hvor det også er grenser for hvor mye energi man kan putte inn i driften av et landbruk som kanskje ikke er bærekraftig.

Se mer på Urbania Hoeves hjemmesider her.

Starten på en ny grønn infrastruktur i Amsterdam

Tekst og foto: Geir Cock, arkitekt og byplanlegger, Hamar kommune

Best på sykkel!

Nederland må være best på sykling. Nå har jeg fått prøve å ta meg fram med sykkel, bl.a. i og rundt byen Almere og i Amsterdam. I Almere kunne jeg leie sykkel like ved stasjonen, og derfra kunne jeg forsvinne inn i ett nettverk av sykkelveier, der syklistene rådet alene. Gjennom boligområder, parker og ut i naturen var det tilrettelagt med egne sykkelveier.

Sykkelveg krysser bilveg, Almere NL

Sykkelen først
Alle steder sykkelveien krysser bilveier er det laget lyskryss som slipper syklisten fram først. På mindre veier er det røde feltet som alltid følger sykkelvegene ført over, og det er gjort fartsbegrensende tiltak for bilene som skal krysse. Slik er sykkelen prioritert, og det er lett å se at mange setter pris på dette systemet. Overalt er det til enhver tid flere syklister å se enn biler.

Sykkelveiene er godt skiltet, med stedsnavn, men også til knutepunkter der det finnes kart for å orientere seg videre. Ofte følger sykkelvegene helt egne traseer, langt bort fra trafikkårene for biler, og det er trygt for barn og voksne å sykle til skolen eller til byen for å handle.

Der det er for trangt for egne sykkelveier har likevel fortau blitt delt slik at syklende får størstedelen mens fotgjengere bruker det resterende, og der det ikke finnes verken sykkelveg eller fortau er det likevel satt av plass til sykkelfelt. Til og med trange landeveger er noen steder merket slik at 2-veis trafikk ofres til fordel for sidefelt til syklende og gående.

Født på sykkelen?
Antagelig kan man si om nederlendere at de er født på en sykkel. Barna lærer tidlig å holde seg fast på baksetet mens mor eller far fører sykkelen gjennom trafikken, som gjerne også er andre syklister. Men om noen tror ar nederlendere syklister mest fordi det er flatt så er nok det en sannhet med rom for modifikasjoner.
Hjemme på Hamar er jeg syklist nesten hver dag, sommer og vinter, men jeg tror vi har mye å lære av andre når det gjelder løsninger som fremmer sykkelbruk. Sykkelbyprosjektet har besøkt Sverige, Danmark og Storbritannia tidligere, og vi har sett mye inspirerende. Men i forhold til det jeg har opplevd i Nederland så har vi mye vi kan gjøre ennå.

Nederland er tilrettelagt for sykkelen i større grad enn veldig mange andre land. Og det er målrettet arbeid som gjør det mulig at så store deler av befolkningen får muligheten til å nyte et liv på sykkel. Når det å velge sykkelen er både mest effektivt, tryggest og ofte mest hensiktsmessig så får man en syklende befolkning.

Sykkelveg gjennom byen i Almere, NL

- og i Brussel
Nå som jeg har base i Brussel ser jeg at det er langt fra Amsterdam til Brussel når det gjelder sykkelbruk. Her er det bilen og løsninger for biltrafikk som ennå råder. Byen er en trafikkmaskin av veier som kommer opp og ned av tunneller. Riktignok har byen hengt seg på de andre storbyene, og det er etablert en ordning med bysykler. Disse er veldig populære, og er utplassert bl.a. ved t-banestasjoner og arbeidsplasser rundt i byen.

I gatene i Brussel har sykkelen også fått sin plass, riktignok ikke som et sammenhengende bånd, men med felt framst i hvert kryss for syklister, og mange steder markert plass for sykkelen i gata før og etter hvert kryss. Området mellom kryssene må biler og sykler dele på. Det er også gjennomført konsekvent en mulighet for syklistene til å ta seg fram mot enveiskjørte gater. Dette er skiltet med innkjøring forbudt og et unntak for syklister. Slik kommer sykkelen fram overalt i byen.

Sykkelveg oppå fortauet

Sykling mot envegskjørt gate i Brussel, skilting og merking i gate

Tekst og foto: Geir Cock, arkitekt og byplanlegger, Hamar kommune

Grensesprengende natur

Verdien av natur

Som nordmann i Benelux er det lett å være fra Hamar eller Norge. Hamar er av mange nederlendere kjent som skøytebyen, og i Belgia forteller mange om sine gode opplevelser i Norge. Ikke minst tenker de på naturen som vi har så mye av. Men i disse tett befolka landene setter de også stor pris på egen natur, og kanskje fører mangelen på natur til at de naturområdene som ennå finnes beskyttes mer enn mye av det vi finner i Norge? Jeg har tidligere skrevet om villmark som har gjennoppstått ved Oostvaardersplassen ved Almere i Nederland. Søndag besøkte jeg Kalmthouthedene, et lyngheilandskap på grensa mellom Belgia og Nederland, like nord for Antwerpen.

Lyngheilandskap i grenseområdene mellom Belgia og Nederland

Søndagstur for byfolk

Hit til hedene legger byfolk fra Antwerpen turen sin. Her kan de parkere ved et besøkssenter omgitt av kafeer og med kart og ulike typer stier som viser vei inn i området. Inne på hedene er det nesten stille, med gresset som beveges av vinden, klynger av bjørker og furutrær, og enkelte gressende dyr, sauer eller kuer. Selv om det er søndag, fint vær og mye folk ute så spres de raskt i landskapet, og alle får oppleve roen i det store landskapet. Jeg traff på Jurgen og Vanessa fra Antwerpen. De var ute for å forberede en skattejakt med en skoleklasse til uka. Vanessa er lærer, og målet er at elevene skal få prøve seg med gps og kompass, navigere i terrenget og lære mer om naturen underveis.

De forteller også om 2 inititiativ i Antwerpen for å bedre bymiljøet. Den ene har bl.a. som mål å få dekt til ringvegen for å skape et bedre miljø der motorveien ødelegger med støy og luftforurensning idag, og den andre passer på at planer og tiltak faktisk følger opp målsettinger om bedre miljø og helse for folk.

Jurgen og Vanessa, ute for å forberede skattejakt

Vern på tvers av grensene

Lyngheilandskapet i Kalmthout er vernet på tvers av grensa mellom Belgia og Nederland. Kanskje har det fått ligge i fred fordi grenseområdene er provinsområder hvor eiendommene har vært store, og presset på utbygging er mindre. Grenseområdene har vært trafikkert tidligere av jøder i Antwerpen som måtte over grensa til Nederland for å gravlegge sine slektninger og av smørsmuglere som har dratt nytte av de ulike prisnivåene mellom landene. Det har ikke vært noen tydelig grenselinje gjennom hedene, men ulik politikk for vern og bevaring kan være en utfordring når 2 land har ansvaret for det samme området.

Det var riktignok ved flere anledninger fare for at området skulle forsvinne. Skogplanting, uttak av masse og krav på eiendommer inne i området kunne fort ha spist opp mange av landskapskvalitetene, og det var byfolk i Antwerpen som tok grep på begynnelsen av 1900-tallet. Kunstnermiljøet der hadde oppdaget naturskjønnheten i Kalmthout og i 1913 ble selskapet for Naturlig og urban skjønnhet etablert. Først i 1941 nådde de målet om at området skulle vernes som landskap. Skogen har likevel fortsatt vært en trussel mot det åpne landskapet, ikke minst på grunn av manglende skjøtsel.

Et EU støttet prosjekt i programmet Natura 2000 skulle ta tak i utfordringene med gjengroing og manglende skjøtsel. En av utfordringene var å få med seg folk til å forstå grunnene for hogsten og de andre tiltakene. Gjennom prosjektet har det derfor blitt sendt ut nyhetsbrev jevnlig og det har vært viktig å få fram informasjon om hvorfor dette ble gjort og konsekvensene. Med maskiner og store inngrep ble landskapet gjenskapt slik at det kan skjøttes videre som et lyngheilandskap. Nå er sauene tilbake og folk finner igjen tilbake til et landskapsrom med unike kvaliteter for rekreasjon. En av målsettingene nå er å fortsette utvidelsen av området slik at det kan henge samme med andre naturområder.

Naturlig skjønnhet, pleiet av bønder og vernet av byfolk

Du kan lese mer om Kalmthouthedene her

Tekst og foto: Geir Cock, arkitekt og byplanlegger, Hamar kommune

Byrom for folk

I den friesiske byen Leeuwarden er bygulvet et sammenhengende dekke uten hindre. Brostein og teglstein i grått, rødt og gult lager ulike mønstre som av og til løfter seg forsiktig for å krysse en kanal. Til tross for bilene som også er der er det lett å bevege seg gjennom byen. En og annen syklist ringer med bjella, og byen er full av butikker, kafeer og restauranter.

Ved kunnskapssenteret for "shared space" i byen treffer jeg Sjoerd Nota og Foppe Jorna. De jobber med trafikk og byrom, og har samlet viktige erfaringer gjennom flere år.
I Nederland er "Shared space" en del av den politiske tankegangen. Gjennom prosesser der folk inviteres til samarbeid utvikles byrom og plasser der det kulturelle og sosiale aspektet kommer foran det trafikktekniske.

Sjoerd sier at dette handler om holdninger. Om man ser på bilder fra byer hundre år tilbake så var bygulvet et felles område uten hindre. Med bilens inntog og et økende antall ulykker ble dette løst ved å skille de ulike trafikantene. Men slik forsvant også byrommet som møtested.
Nå har vi erfart at denne adskillelsen ikke er en helhetlig løsning. Den ivaretar et behov for å komme fram, men ikke behovet for opphold og alle de ikke målbare kvalitetene som oppstår der det er rom for at folk kan møtes.

Det var Hans Monderman, en nederlandsk vegplanlegger, som utviklet konseptet for "shared space". Han mente at man ved å planlegge for dumskap også fikk dumme mennesker. Planleggingen burde ta utgangspunkt i menneskers gjensidige respekt. Innenfor en sosial arena foregår det en kontinuerlig kulturell og sosial kontroll, og det gjøres valg i møte med den/de andre. Av erfaring nå vet man at dette ikke bare minsker faren for ulykker, men det skaper også et miljø hvor bygninger, landskap og byens liv får en plass.

Folk som beveger seg inn i noen av disse områdene beskriver likevel at de kan kjenne seg mer utrygge. Dette mener likevel både Sjoerd og Foppe er en sunn utrygghet, som faktisk gir økt sikkerhet.

Sjoerd er tydelig på at før man starter planlegging av et byrom må man bestemme seg om det er et sted for trafikk eller for folk. Et sted som planlegges som møteplass må ikke komme i konflikt med syklisters og bilisters behov for å komme raskt fra A til B. Da bør det legges til rette for raske alternativer.

Noen ganger kan likevel en blanding av møteplass og trafikkavvikling fungere, og kanskje særlig der det allerede er planlagt for lav fart.
Kunnskapsenteret for "shared space" i Leeuwarden har sprunget ut av et interregprosjekt i EU. Hans Mondrian var en av initiativtakerne, med støtte fra myndighetene i Friesland og nå fra NHL som er den tekniske høgskolen i byen. Her undervises vegplanleggere og arkitekter i emnet, og senteret er også brukt i konkret planlegging i kommunene.

Kunnskapssenteret for shared space i Leeuwarden finner du her

Foppe og Sjoerd på plassen foran høgskolen NHL

Bilene ledes over plassen, uten skilt

Bygulvet er uten hindringer

Location: Leeuwarden, Nederland

Tekst og foto: Geir Cock, arkitekt og byplanlegger, Hamar kommune

Ny villmark i Nederland

Ikke langt fra Amsterdam, midt i et av Europas tettest befolka områder fant jeg villmark skapt av folk. Her gresser ville hester og kveg sammen med hegrer og rovfugl. Mennesker har ingen adgang, og dyr som dør i løpet av vinteren overlates ofte til åtselsetere som ørn, ravn og rev. Og alt dette er resultat av et planlagt industriområde som ble liggende brakk.

I 1968 startet tørrleggingen av Flevoland, et nybyggerområde som skulle avlaste Amsterdam og andre nederlandske byer som trengte vekstmuligheter. Her på den tørrlagte havbunnen ble også byen Almere grunnlagt. Denne byen nærmer seg nå 200 000 innbyggere, og er planlagt for 300 000. Nord for byen skulle området Oostvaarden som også er tatt fra havet bli industriområde. Slik gikk det ikke.

Idag kan du leie deg sykkel i Almere og ta deg fram til Oostvaarders langs kanaler, over diker og gjennom et fuglereservat. Himmelen strekker seg ut i alle retninger, hvite seil kan skimtes der seilbåter krysser vannet høyere enn der du står. Foran deg ligger våtmark med siv i kanten og bak ei smal stripe med vann kan du se en flokk av hester.

Det eneste som er bygd inn mot nasjonalparken er besøkssenteret. Dette er i tillegg en arkitektonisk godbit, med en liten kafé, auditorium og utstillinger. Men det viktigste er kikkerter som gjør det mulig å se inn i nasjonalparken fra utsiktsplatformen.

Martine Boermester som jobber ved senteret forteller at det er organisasjonen Stad & Natuur Almere som står for drift av huset. De arrangerer av og til turer inn i nasjonalparken. I oktober blir det tur inn for å høre på hjortens brunstbrøl. Men senteret brukes også til kulturarrangementer, som f.eks klassiske konserter.

Martine virker fornøy med tilbudet av grøntområder i og rundt Almere. I tillegg til senteret ved Oostvaarde driver de 3 andre steder i tilknytning til skoger, gårder og andre felles grøntområder. Folk kan ta seg fram med sykkel mellom alle områdene. Sykkelvegene har stort sett egne traseer unna bilveiene. Der de krysser veier er det bilene som har vikeplikt. Og jeg må innrømme at det er fascinerende å se flere sykler enn biler overalt.

Det planlegges også for at dyrene skal få større områder å bevege seg på. Det er viktig at naturområder henger sammen og gir rom for at noen dyr kan bevege seg inn i nye områder.

Også EU har påpekt at en av Europas utfordringer i møte med de voksende bysamfunnene er å ta vare på og utvikle sammenhengende naturområder Men dette er en kjempeutfordring i et Europa der motorveier og jernbaner ligger som en tett vev over kontinentet.

Men gjelder disse utfordringene også i Norge. Sett fra Nederland kan det virke som Norge har uendelige landområder som er uberørte. Likevel er det grunn til å se til kontinentet. Kanskje er det noe å lære før vi også har mistet det vi trodde det var mer enn nok av.

De Oostervaarders visitors centre, Drost + van Veen arkitekter

Her er noen linker til de som vil vite mer:
Artikkel om Oostvaarders i British Wildlife
Link til besøkssenterets sider

Tekst og foto: Geir Cock, arkitekt og byplanlegger, Hamar kommune

Glassrommet i det grønne

Two-Two-Way-Mirror Half Circles ved Dan Graham

Jeg la først merke til denne da jeg passerte på sykkel på vei til jobb. I lunsjen la jeg turen forbi på nytt og så at det åpne glassrommet i parken var tatt i bruk av menn i dress og kvinner i skjørt. Neste gang jeg passerte var det enda ei gruppe kontorfolk som hadde inntatt glassrommet i den lille grønne parken.

Dan Graham heter New Jersey kunstneren som står bak dette kunstverket fra 2000 som har tittelen Two-Two-Way-Mirror Half Circles. Kunstverket ble innkjøpt av banken ING i Belgia og sto først innendørs i mange år før det ble flyttet ut i Marsveldpark i Brussel. Dan Graham har jobbet mye med glass også tidligere, og dyrker en minimalistisk estetikk som også grenser mot arkitektur.

Mer om Dan Graham her.

Minimalisme ved Dan Graham

Geir Cock, arkitekt, Hamar kommune

Kunst under jorda

Videoinstallasjonen Annorstädes ved Malmø sentralstasjon 

Ved Malmø sentralstasjon kan du oppleve å reise FØR du går ombord i toget. I forbindelse med gjennomføringen av "Citytunneln" under Malmø har perronghallen ved Malmø sentralstasjon fått en videoinstallasjon som kontinuerlig viser landskaper, bygningsmiljøer, havner og andre bilder fra store deler av verden.

Ideen om å projisere landskaper slik de kan ses gjennom togvinduer er ikke så overraskende i seg sjøl, men i dette tilfellet er det håndtert på en rolig poetisk måte, og godt teknisk utført. Det er rommet i bildet som drar blikket. Skygger, konturer og den forlokkende trangen til å se mer. Det går langsomt som ei norsk togreise, men nettopp derfor også stille nok til ikke å være for påtrengende. 

Bildene som projiseres går i hele hallens lengde, og det er ikke enkeltstående bilder men et helt sett som gir inntrykk av et enormt panorama. Bildene er samlet gjennom en årrekke. Perronghallen hvor dette projiseres får med bildene en dybde som utvider opplevelsen av det fysiske rommet. Dette er et vellykket grep og en velkommen erstatning i et bylandskap der noen av våre møteplasser flyttes vekk fra bakkeplanet.

Videoinstallasjonen heter Annorstädes og er utført av Tania Ruiz Gutiérrez

Vil du vite mer om arbeidet og hvilke steder bildene er tatt kan du se mer på prosjektets egen side her: http://www.elsewhere.name - og på Wikipedia her.

Geir Cock, arkitekt, Hamar kommune

Osloregionens Europakontor

Hamarplan besøker Osloregionens Europakontor. Europakontoret har en hospitantordning, som også Hamar kommune som medlem kan benytte seg av. Arealplan i Hamar kommune er nå representert med en ansatt i Brussel, som skal oppsøke aktuelle prosjekter for Hamar innen byutvikling. Hovedtemaene vil være følgende:

1. Forholdet mellom byvekst, natur og jordvern
2. Gode møteplasser løst med innovative virkemidler
3. "Shared Space", eksempler og erfaringer

Andre temaer vil også bli belyst, avhengig av folk og oppdagelser som gjøres underveis. Det er en viktig målsetting for hospitantoppholdet at Hamar skal kunne hente nyttig erfaring fra andre i Europa som har lignende utfordringer, samt være en bidragsyter i møte med andre.

Europakontoret er fast bemannet med 3 personer, som også bidrar til at hospitanten finner kontakter og prosjekter. 

Irene og Fredrik ved Osloregionens Europakontor